Nytt från Norge:
Om antroposofien stimulerer dets deltagere til levende deltagelse og fri tenkning, så må den selvsagt også være innstilt på å bli utfordret og kritisert. Den må også være forberedt på forandring, både tankemessig og virksomhetsmessig – å stille seg i sannhetens lyskastere.
[...]
Ethvert sunt miljø som hevder å ha mennesket i sentrum bør ha en advocatus diaboli, en eller flere kompetente personer som faktisk reellt våger å stille seg på utsiden, om bare for en stund; Og stille alle de “sjenerende” spørsmålene som virker ubehaglige og forstyrrende for samstemtheten og den enhetlige overbevisningen som berusende får alle nyanser og innvendinger til å fordunste. Uansett hvor mange interne autoriteter som man eventuelt vil måtte korrigere. Eller nettopp derfor. – I dette miljøet her, har ikke en slik funksjon nevneverdig mulighet for overlevelse, nettopp fordi vedkommende ville ende på samme konklusjoner som de styrende. Gruppepresset og meningsmonopoliseringen er for sterk. Man vil ikke gjøre det vanskelig for folk man har kjent i årevis. Kameraderiet og feigheten er for sterkt.
