steiner vid tågspåren

ur intervju av Henning Næss med Håkan Sandell i Cogito:

Steiner kom etter Swedenborg og Blake, ved slutten av åttitallet. Det fantes ikke noe antroposofisk miljø i Sør-Sverige på denne tiden, så Steiner møtte jeg gjennom en biografi som jeg leste under en togreise gjennom Tyskland på sommeren, og for hver side jeg leste rev jeg siden ut, åpnet togvinduet og kastet den ut, og før franskegrensen lå biografien, blad for blad, kilometer på kilometer, langs toglinjen gjennom hele Tyskland. […]

Jeg synes at jeg igjen kan peke mot at jeg har hatt en del interesse for etter-døden-eksistensen. Jeg er ikke interessert i religionens lovprisning av dette livet, jeg er opptatt av sjelens opplevelse etter døden. Det har påvirket Steiner-lesningen min.

Planetariske systemer har med dette å gjøre, selvfølgelig, men det er mye, som du sier, som er eksentrisk hos Steiner. Han taler om sin kommunikasjon med de dødes sjeler, og skriver at de døde mister substantivene i sin tale, det er for en forfatter en rar påstand, det skulle betyr en semantikk uten syntaks. De døde snakker ut fra visjonære tilstander, og det prøver Blake og Swedenborg å oppfatte så godt de kan … istedenfor å se det som Moses lov, det Steiner sier, kan du se det som et kunstverk. […]

I hedersutnevningen som profet, ligger det jo at [Steiner] har gjemt noe til oss, som tilhører fremtiden, men han var jo også et produkt av sin tid.

[…] jeg har oppfattet Steiners holdning til kristendommen som et kompromiss mellom at han er en en religiøs reformator og en visjonær, derfor ville han av diplomatiske grunner beholde litt mer av kristendommen enn hans innerste ønske hadde vært. Kristendommen var jo ellers en folkereligion på dette tidspunktet.

Se även retrogarde.

2 thoughts on “steiner vid tågspåren

Comments are closed.