steiner vid tågspåren

ur intervju av Henning Næss med Håkan Sandell i Cogito:

Steiner kom etter Swedenborg og Blake, ved slutten av åttitallet. Det fantes ikke noe antroposofisk miljø i Sør-Sverige på denne tiden, så Steiner møtte jeg gjennom en biografi som jeg leste under en togreise gjennom Tyskland på sommeren, og for hver side jeg leste rev jeg siden ut, åpnet togvinduet og kastet den ut, og før franskegrensen lå biografien, blad for blad, kilometer på kilometer, langs toglinjen gjennom hele Tyskland. […]

Jeg synes at jeg igjen kan peke mot at jeg har hatt en del interesse for etter-døden-eksistensen. Jeg er ikke interessert i religionens lovprisning av dette livet, jeg er opptatt av sjelens opplevelse etter døden. Det har påvirket Steiner-lesningen min.

Planetariske systemer har med dette å gjøre, selvfølgelig, men det er mye, som du sier, som er eksentrisk hos Steiner. Han taler om sin kommunikasjon med de dødes sjeler, og skriver at de døde mister substantivene i sin tale, det er for en forfatter en rar påstand, det skulle betyr en semantikk uten syntaks. De døde snakker ut fra visjonære tilstander, og det prøver Blake og Swedenborg å oppfatte så godt de kan … istedenfor å se det som Moses lov, det Steiner sier, kan du se det som et kunstverk. […]

I hedersutnevningen som profet, ligger det jo at [Steiner] har gjemt noe til oss, som tilhører fremtiden, men han var jo også et produkt av sin tid.

[…] jeg har oppfattet Steiners holdning til kristendommen som et kompromiss mellom at han er en en religiøs reformator og en visjonær, derfor ville han av diplomatiske grunner beholde litt mer av kristendommen enn hans innerste ønske hadde vært. Kristendommen var jo ellers en folkereligion på dette tidspunktet.

Se även retrogarde.

det de inte berättar — ny norsk steinerkritisk bok

Under februari planeras Kristín Sandbergs och Trond Kristoffersens steinerkritiska bok utkomma: Det de ikke forteller oss — Steinerskolens okkulte grunnlag. På förlagets hemsida beskrivs boken så här:

“Steinerskolene har i hele etterkrigstiden vært et viktig pedagogisk alternativ i Norge. Denne debattboken retter et kritisk blikk på steinerskolen, antroposofisk medisin og biodynamisklandbruk.

“Forfatterne er sterkt kritiske til både ideologi og praksis i steinerskolen, og til andre deler av antroposofiske aktiviteter og tenkemåter. Som overordnet mål forsøker forfatterne å avsløre en falsk fasade, og informerer om antroposofiens okkulte virkelighetsforståelse.

“En virkelighetsforståelse som underkommuniseres til norsk offentlighet, myndigheter og foreldre med barn på steinerskolene.” (Cappelen Damm.)

Boken säljs genom bland andra Adlibris i Sverige.

(Sandberg/Kristoffersens steinerkritiska hemsida.)

moral twilight

there are so many posts I want to write, but that I cannot write — sometimes because it is way to complicated and I don’t have the knowledge and perspective that would allow it, sometimes because it would harm others or put people at risk, and sometimes because issues are so complex that it would take more time and effort than I have at my disposal.

I just want to write a short reply to responses I’ve received to my previous blog post.

Maybe I am too mellow on anthroposophy. I think it is quite possible this is so. I have come to realize that what I previously regarded as exceptionally bad treatment in the case of myself was just the tip of an iceberg. I wasn’t hurt badly in comparison to others; my suffering was trivial. I am free to do this — I am free to complain and criticize and say whatever pleases me — anthroposophy isn’t holding be back. I know things are very different for people who grew up with anthroposophy or live in anthroposophical families. I am certainly not unaware that children still go to school — are forced to go to school — with fear, that children still receive a substandard education in waldorf, that patients are treated with medicines for which there is no valid evidence… and so forth. The waldorf movement is still insincere about its aims and its practices. Anthroposophists generally don’t want to acknowledge that they leave casualties — their unsuccessful projects, their hapless subjects — scattered along the ethereal highway like roadkill, who were blinded by the supposedly illuminated vehicle of spiritual progress and run over, left to oblivion by a movement that does not look in the rearview mirror and that does not consider the loss of subhumans — or non-humans, we demons in human form — a detriment to the higher cause. Discarded like garbage we are all asked to shut up, not place obstacles in the road that leads to higher worlds and the anthroposophical transformation of humanity. Because anthroposophists do so many good things, are so good-hearted, so genuinely intelligent, so mentally sound… unlike us.

But what do we make of that? What are we to do about that — we who are able to talk freely about anthroposophy, whether or not we have the knowledge we need to make any sense of all this? What can we do? In reality, we’re pretty deprived of good choices of action — either we cannot do anything, because we’re restricted by considerations for others or by our own lack of knowledge, or we are harassed into silence (although, on some of us, harassment won’t bite).

Perhaps there’s one thing that can be said though. It isn’t the tool in itself — in this case, anthroposophy — which is evil; evil arises because of the ways people utilize this tool. Anthroposophy may very well be a pretty successful enabler of evil. And it isn’t sacred and it cannot — it must not, ever — be exempted from criticism. Continue reading “moral twilight”